Nødvendigheten av god digital kunnskap blant barn

Dette skrev jeg i november 2012 for å prøve å få dannet et lokalt programmeringskurs for barn. Ingen nappet, men det dannet spiren til «Lær Kidsa Koding!» Mye har gått anderledes enn hva jeg tenkte her. Blant annet ble vi ikke en del av Dataforeningen, men ble dannet med «fadderskap» derfra og fra IKT-Norge. Diskusjonen om programmeringsspråk var riktig for en faggruppe, men prematur for en bevegelse.

Spillprogrammerer-skole for barn?

Av Simen Sommerfeldt (@sisomm, simen.sommerfeldt@bouvet.no simen.sommerfeldt@gmail.com)

Opprinnelig versjon November 2012

Les videre

$C000 og en nerdegenerasjon

Jeg skrev dette som et nikk til Erlend Schei´s «Nerd Aid» i 2011. Det ble publisert på bloggen til Bouvet, og jeg kan med glede konstatere at Erlend lånte noen utsagn herfra i presseuttalelser etterpå

Om du leser dette før 1. oktober 2011 og ikke allerede har gitt din gave til Nerd Aid, så trygler jeg om å gjøre det før du leser videre.

I forbindelse med at Bouvet ga 49152 kroner med den kryptiske kommentaren “$C000”, har mange ikkenerder og ungnerder spurt hva dette betyr. Noen gammelnerder nikker gjenkjennende på Twitter, men her kommer en liten oppklaring for dere andre. $C000 er den den heksadesimale representasjonen av 49152. Og så?

C64combo

Les videre

Den triste IT-historien om Pappverket

Jeg rablet ned dette i 2005, og la det ut på intranettet til Bouvet. I anledning av teaterstykket jeg satte opp om Pappverket på bransjekonferansen JavaZone i 2010, fikk jeg publisert en forkortet versjon av teksten i Computerworld. Filmklippet nederst i artikkelen er fra oppføringen vår på Smidigkonferansen samme år. Skuespilleren Maria Austgulen spiller rollen som den nyansatte Gunnhild. Se også Facebook-profilen til Stein Heinrich

Alle trenger pappesker. Grunnet eskemangelen i mellomkrigstiden bestemte myndighetene seg for å rasjonalisere og sentralisere produksjonen og tildelingen. Slik oppsto Pappverket. Pappverket var nasjonens tilbyder av pappesker – og en trygg arbeidsgiver.  Pappverket hoppet lett på de nye IT-trendene som seilte forbi. Kanskje noen kjenner seg igjen.

Windows – en ekte forbannelse?

Vi som levde med windows 3.11 måtte stadig forvente at arbeidet vårt ble spolert av at programmene hang. Dette skrev jeg i 1995 – rett før vi ble litt bedre behandlet av windows 95

Her forleden leste jeg en bok av Terry Pratchett og Neil Gaiman som behandler apokalypsen på en humoristisk måte. En engel og en demon hadde levd på jorden i flere tusen år, i påvente av antikrist og den siste krigen – apokalypsen. Demonen gjorde en del faenskap i mellomtiden, og fikk løpende karakter-givning fra sine kollegaer i helvete. Men moderne teknikk hadde de ikke peiling på. Demonen – han het forresten Crowley – hadde vært en sterk pådriver bak M25. Dette er en motorvei som går rundt London, og som er konstruert på en slik måte at det er trafikk-kork hele dagen. Crowley var svært fornøyd med dette, men fikk ikke uttelling i helvete. De satte mer pris på gammeldags, velprøvd faenskap som pest, sult og oversvømmelser. Crowley hadde også satt mobiltelefon-nettet i London ut av spill i en hel time. Utallige forretningsfolk hadde fått hjerteinfarkt, og blødende magesår blomstret overalt. Men nei. Gutta i helvete hang liksom ikke med i utviklingen.
Les videre

Huset med den incestherjede tyskerungen

– en oppsummering av 80-tallets norskpensum for ungdomsskolen. Siden moren min er bibliotekar, fikk jeg oppdage mange gode bøker i oppveksten. Dette epistelet skrev jeg i 1993 etter at en kompis uttalte at han ikke leste bøker. «Bøkene vi leste på skolen var jo så triste!» Så tenkte jeg tilbake på hva vi var blitt tvunget til å lese på skolen. «Fimbulvinter» og «Huset med den blinde glassverandaen» sto på pensum. Sikkert velment, men en slik politisk korrekt fråtsing i elendighet skaper ikke leselyst! Dersom en ønsker å få ungdom til å lese, bør heller bøker som «Markens grøde» eller «Vår misnøyes vinter» stå på menyen

readin_stages

Havet
Gurine rodde mot den strie malstraumen. Langt borte kunne hun skimte den grå moloen som skjermet det vesle fiskeværet. Det var sludd i luften, og hard vind. Over henne tronet de mørke skyene, akkurat som om de visste. Mens hun slet seg fremover raste tankene hennes. For bare et kvarter siden, hadde broren hennes, han Curt Cato, sittet der i båten. Nå var det bare en torsk der. Han var alltid så uforsiktig, han Curt. Den store bølgen hadde bare revet ham bort; Gurine hadde bare såvidt maktet å redde seg sjøl. Sorgen hadde ikke rukket å sige inn i henne. Alt virket så fjernt, så fjernt. Det hadde vært meningen at Curt Cato skulle ha reist til sjøs med mannfolka for å tjene en slant til den sulteferdige familien. Nå ble det enda en vinter med sveltihjel og smalhans. Sist vinter hadde revet med seg Kari-Kari og han vesle Jakob. Mora hadde vært nødt til å selge kroppen sin til de rike væreierne for å berge familien gjennom. Nå så det enda mørkere ut. Og ho mor hadde tatt til flaska. Siden Gurine var dattera til en samisk tyskertøs kunne hun ikke få plass som tjenestejente heller. Det var som om torsken lo av henne. Der nærmet hun seg endelig moloen. Da hun rundet den, var det ikke en sjel å se inne på brygga. Hun ramlet bakover i båten, og besvimte.

Et hjem
Han Sleske-Jonny rugget i henne til hun sakte våknet opp av døsen. Det arrete ansiktet hang over henne, med fiskeslo i munnvikene og ribbefett på haken. Stanken av råtten fisk fikk henne mer våken. «Ka farsken! Kor e det du ser ut!» Minnene om alle de gangene han hadde tatt henne med makt bak utedassen gjorde at hun ufrivillig rykket bakover. Man måtte ikke tirre han Jonny unødig. Da kunne det lett bli både juling og det som verre var. Gurine orket ikke å forklare, men grep torsken og smatt forbi ham. Hun løp et stykke, så jòg sulten og utmattelsen i henne. Da hun endelig nådde inn i skjulet de kalte for et hjem, segnet hun om på jordgulvet. Liksom i drømme begynte hun å tygge på den rå fisken. Mellom bitene kikket hun bort på mora, ho Joike-Marta, som lå der, skallet og gammel. Det hadde gått mark i trebeinet igjen, og da ble alltid mora så vrang og vrien. Nå lå hun heldigvis og sov. Gurine tenkte at hun kunne jo prøve å blidgjøre henne. Det ble med tanken. Nå nyttet det ikke å prøve å oppmuntre ho mor mer. Hun hadde vært som et strå i en rekke stormer; bøyd seg og ligget nede mens det blåste som verst, men alltid kommet seg igjen. Nå så Gurine at strået holdt på å knekke. Utenfor hadde det begynt å snø skikkelig, og vinden skaket i skjulet. Mora joiket litt i søvne. En etter en kom de andre åtte søsknene inn, tilbake fra sine underdanige og usle gjøremål rundt omkring i fiskeværet. Det var en uensartet ungeflokk, barn av forskjellige fedre som de var. De tente et slags bål i midten av rommet, men røyken hadde jo ikke noe sted å gjøre av seg. Dette var ekstra ille for stakkarne som hadde tuberkulose, og Gurine så at mange av dem ikke hadde lenge igjen. De redde øynene liksom lyste ut av de magre og arrete ansiktene.

Det banket på døra. Ingen svarte, men den besøkende så ut til å ignorere deres stille trass. En lut skikkelse entret. Ungene krøp sammen og prøvde å unngå blikket. Dette var ingen velkommen gjest, for han onkel Klæpp-Oluf brakte sjelden noe glede. Som så ofte ellers måtte Gurine unngjelde. Han rev henne opp, dro henne utenfor døra, og røsket av de fillene hun hadde på seg. Snart nådde ynkene hennes inn til de andre ungene, som satt der som forstenet og stirret fremfor seg. Den natten døde Gurine. Av utmattelse, sult, skabb, frost, voldtekt, tuberkulose og kanskje sorg.