Pappverket var stormaskinkunder på 70- og 80-tallet. De første systemene ble selvfølgelig laget i Cobol. Kombinasjonen av nye behov og de skiftende motene i IT-bransjen opp gjennom tidene satte etter hvert spor etter seg i denne institusjonen som så mange andre.
La meg understreke at de ansatte i Pappverkets IT-avdeling ikke var spesielt naive eller korttenkte. Tvert i mot. Dessuten knyttet avdelingen til seg et par konsulentselskaper som hele tiden ga gode og langsiktige råd.

Utfordringen til Pappverket og andre selskaper var at forretningen utviklet seg i en periode der også IT utviklet seg veldig. Ved hver nyvinning måtte Pappverket avveie nytteverdien av å innføre den opp mot kostnaden ved å konvertere eksisterende systemer. Det å lage ting på nytt – uten å tilføre ny funksjonalitet – kunne sjelden forsvares isolert sett. Derfor ble det ofte laget nye skall rundt en økende mengde gamle kjernesystemer.

La oss spole frem til midt på nittitallet. Nå finner vi en heterogen samling av systemer i Pappverket. Vi teller, og finner 70 systemer og 45 databaser med alle tenkelige protokoller, operativsystemer, programmeringsspråk og hardware. Foruten et kratt av interne integrasjoner, finnes også integrasjoner mot de fleste forretningspartnerne og mange offentlige myndigheter.
Store strukturelle endringer på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet satte sterkt preg på Pappverkets IT-systemer. Myndighetene bestemte at Pappverket skulle delprivatiseres og konkurranseutsettes. Papptilsynet ble opprettet. Det kom nye aktører inn på markedet som konkurrerte på skoesker og flytteesker. Pappverket kunne ikke konkurrere på slike produkter, og sto igjen med produksjon av vanlige pappesker. De ansatte rømte til konkurrentene.

Som en følge av omstruktureringen ble mange av IT-systemene splittet opp, og noen ble overført til andre virksomheter. Det oppsto mye rabalder da politikerne i 2001 tvang gjennom en flytting av Papptilsynet til Gryllefjord. Flyttingen resulterte i store forsinkelser i godkjenning av produktlanseringene til Pappverket. Papptilsynet måtte jo bygge opp ny kompetanse med omskolerte fiskere som raskt ble svært nidkjære voktere av loven. På toppen av det hele pøste politikerne på med nye lover og regler som medførte stadig nye høyt prioriterte IT-prosjekter.
Det løst definerte begrepet SOA kom på banen, og forega å skulle løse alle vanskelighetene. Utfordringen for alle kunder lå i at leverandørenes og konsulentselskapenes budskap rundt SOA var preget av egen agenda og stillingskrig mot konkurrenter.

I denne perioden fortonte Pappverket seg som en svært attraktiv kunde for de internasjonale og lokale konsulentselskapene. IT-sjefen i Pappverket og klanen hans var på en rekke foredrag og messer. De bet seg spesielt merke i SOA-definisjonen til den første aktøren de støtte på, og adopterte den som sin egen. Deretter nedsatte IT-ledelsen komiteer og utvalg som sammen med et konsulentselskap nedfelte en SOA-strategi. Denne ble grundig forankret i forretningsplanen ved hjelp av store mengder PowerPoint. Gjennom de påfølgende årene ble vesentlige deler av budsjettet brukt til IT. Men på tross av rekordbudsjettene så led faktisk faktisk avdelingen stygt i denne perioden.

Tidligere hadde de ansatte hatt verdens tryggeste jobber, med gode muligheter for kompetanseutvikling og reiser til interessante datamesser verden rundt. I 2000 ble driftsdelen av IT-avdelingen skilt ut til eget selskap – Cellulose. Cellulose hadde ambisjoner om å etablere seg som en driftsleverandør til flere andre kunder, men rakk aldri å komme ordentlig i gang. Etter to år ble flesteparten overført til et digert konsulentselskap, som 75 dager senere ga flesteparten sparken. Det ble igjen noen IT-folk i Cellulose – de som var slekt og venner med ledelsen i Pappverket. Konsulentselskapene jobbet for øvrig utrettelig med å overbevise ledelsen om at den beste løsningen var å outsource hele den gjenværende IT-avdelingen. Det skjedde tilslutt i 2004.

De interne brukerne av IT-systemene opplevde også forandringer. De gamle karakterbaserte grensesnittene var temmelig begrensede, men gjorde jobben. På 90-tallet hadde de klient-tjener programmer som var ganske fancy og hadde et bra brukergrensesnitt. Riktignok måtte brukerne stadig veksle mellom applikasjoner, og det kunne ta noen dager før dataene rislet fra det ene systemet til det andre. (I realiteten var dette vederstyggelige siloer, som de samme konsulentselskapene som lagde dem på 90-tallet senere spyttet på og hånte).

Tidlig på 2000-tallet ble brukergrensesnittene gjort om til web-klienter, noe som forverret brukskvaliteten betraktelig. All kommunikasjon mellom systemene var basert på XML. Dette medførte en drastisk økning i svartider, da de involverte datamengdene ofte var enorme. (Dette ble senere rettet opp ved at alle data ble replikert via XML og lagret overalt – dermed ble de tilgjengelige på et blunk)
Dernest – og sammen med SOA – kom Papp-portalen – en kombinasjon av inter-, intra- og ekstranett. Etter hvert ble mange av fagapplikasjonene flyttet over til denne portalen. De ble implementert som såkalte «papplets» – en standard for papp-orienterte portalapplikasjoner.

Brukergrensesnittene oppnådde nesten samme kvalitet som på nittitallet. Kundene opplevde portalsatsningen som en klar forbedring. Man kunne for eksempel sende tekstmeldingen «stor eske» til 7623, og få en praktfull eske levert på døren neste dag. Kunden kunne logge seg på via internett og følge eskebestillingens status. Et elektronisk kart viste eskens posisjoner på sin vei mot kunden. Denne revolusjonerende løsningen fikk mye medieomtale. Et innslag på TV2-nyhetene viste en fornøyd småbarnsfar hvis avkom løp frydefullt rundt pappesken foran huset deres. Han uttrykte stor lykke da reporteren stilte spørsmålet «Hva føler du nå?».

I 2008 kom en ny standard – Cloud Computing. Denne trenden svarte på alle problemene som SOA hadde avstedkommet. Mange skakk-kjørte IT-avdelinger priset seg lykkelige over at man nå kunne gjøre ting på en skikkelig måte. Historien viste jo at ved innføringen av SOA hadde «siloene» blitt erstattet med XML-sprutende «zombier». Analyseselskapene, konsulentselskapene, leverandørene og media løp om kapp for å fange kundene med sine tolkninger og produkter. Som med SOA var leverandørenes historiefremstilling lett revisjonistisk; De hadde jo i følge dem selv egentlig tilbudt Cloud-computing hele tiden. Dermed ble oppfatningen av Cloud-computing også veldig preget av hvem man lyttet til. Men det stoppet ikke konsulentselskapet som nå kjørte all IT-utvikling for Pappverket. De klarte gjennom en kort innsalgsprosess å overbevise ledelsen og styret om riktigheten av å kjøre et Cloud-computing prosjekt i 2009. Prosjektet klarte riktignok ikke å erstatte HELE porteføljen – det ville ha blitt for kostbart. For papparbeiderne fremsto det som en smule bittert at velferdsgodene stadig ble strammet inn, samtidig som det nå satt 45 heltidskonsulenter og innførte Cloud-computing på bruket.

I 2010 besluttet Pappverket at det var like greit å flytte hele produksjonen av esker til Litauen. Kun salg og administrasjon ble igjen i Norge. Antall ansatte ble kuttet til 30. Konsulentselskapet satt igjen med en forvaltningsgjeng på 20 personer. Man trengte jo kompetanse på Cobol, C, C++, Fortran, Java, C#, Ruby, perl, Linux, Windows, Solaris, Sintran, HP-UX og Tandem, HTML, X-Windows, SOA, Cloud Computing, etc.
Snipp snapp snute, så er eventyret ute.