Vi som levde med windows 3.11 måtte stadig forvente at arbeidet vårt ble spolert av at programmene hang. Dette skrev jeg i 1995 – rett før vi ble litt bedre behandlet av windows 95

Her forleden leste jeg en bok av Terry Pratchett og Neil Gaiman som behandler apokalypsen på en humoristisk måte. En engel og en demon hadde levd på jorden i flere tusen år, i påvente av antikrist og den siste krigen – apokalypsen. Demonen gjorde en del faenskap i mellomtiden, og fikk løpende karakter-givning fra sine kollegaer i helvete. Men moderne teknikk hadde de ikke peiling på. Demonen – han het forresten Crowley – hadde vært en sterk pådriver bak M25. Dette er en motorvei som går rundt London, og som er konstruert på en slik måte at det er trafikk-kork hele dagen. Crowley var svært fornøyd med dette, men fikk ikke uttelling i helvete. De satte mer pris på gammeldags, velprøvd faenskap som pest, sult og oversvømmelser. Crowley hadde også satt mobiltelefon-nettet i London ut av spill i en hel time. Utallige forretningsfolk hadde fått hjerteinfarkt, og blødende magesår blomstret overalt. Men nei. Gutta i helvete hang liksom ikke med i utviklingen.

Dersom man kunne gjøre seg usynlig og ferdes overalt, kunne man gjøre mye rart. For eksempel befinne seg i en vanlig kontorbedrift hvor som helst i verden. Tenk deg en lang korridor der det sitter vanlige mennesker og prøver å gjøre en jobb. Sånn en halv time før lunsj sitter de inne på kontorene sine og skriver brev. Man trenger ikke å gå inn på kontorene for å skjønne det. Man kan bare lytte til edene som strømmer ut av dørene med jevne mellomrom. Etter en tirade går gjerne vedkommende skulende ut av kontoret sitt for å tanke opp litt kaffe. Muligens møter han eller hun en annen oppgitt person ved kaffemaskinen. De trenger ikke si noe. De kan lese den andres kropps-språk godt nok til å skjønne hva som har skjedd. Vel tilbake stopper kanskje offeret opp i kontordøren og kaster ett oppgitt blikk på PC’en, som akkurat er ferdig med å boote. Kunden, sjefen eller leverandøren fikk ikke den viktige fax’en før lunch allikevel.

Leseren trenger ikke være særlig oppvakt for å skjønne hvem som er den mulige demonen. Han som skamløst lar seg intervjue om sitt livsverk – Windows, og som har programvare-industrien i sin hule klo. Opplegget begynte ganske uskyldig med DOS. På den tiden var det ganske utenkelig at man skulle kunne kjøre Unix eller et annet, skikkelig operativsystem på en gjennomsnitts-PC. Det er fullt mulig i dag, men alle forsøk på slike trekk fra konkurrentene blir ganske effektivt blokkert av den-du-vet.

Som djevelens redskap er Windows en genial oppfinnelse. Det lokker med slike fine ting som et supert font-system og OLE. De fleste av oss har en trillion fonter installert. Dette får PC’en til å oppføre seg som en koks-fyrt Commodore 64 når Windows starter opp. Alle fontene skal nemlig lastes opp da. Å bruke OLE er den sikreste måten til å få PC’en til å legge seg på rygg med bena i været. Systemet er så komplisert at de som skulle lage programmer for det ikke skjønte bæret.

Jeg føler det som å være på sirkus hver gang jeg legger inn et Corel-objekt inn i Word. Når jeg har laget den fine illustrasjonen, begynner trommeslageren å slå hvirver. Jeg taster <alt>-F4 for å gå ut av Corel. Hard-disken spinner som besatt. Windows harker og hoster mens skjermen forandrer seg. Der forsvinner Corel. Word dominerer skjermen mens trommenhvirvlene intensiveres. DER! Det magiske øyeblikket. Nå kan ett av to skje: Enten surkler bildet på plass (vi hører symbalen, og det er applaus), eller så blir det dørgende stille. Som for å erte meg lar Windows meg bevege på muspekeren til ingen nytte. Systemet reagerer nemlig ikke på museklikk lenger. Prosessoren befinner seg i en eller annen forvirret loop; den gidder i hvert fall ikke gjøre noe mer for meg inntil jeg trykker på reset-knappen. Denne er omsorgsfullt plassert midt foran på PC’en. Kanskje prosessoren er sur fordi den bare kjører Windows. Kanskje en Porche også ville ha blitt sur på deg dersom du bare kjørte den i første gir eller revers.

Så er det å kjøre Scandisk. Dersom jeg har utrolig flaks, er dokumentet i orden. Vel og merke uten tegningen, men jeg føler en viss takknemlighet og lettelse åkkesom. Pulsen begynner å roe seg nå. Det er lunch-tid.

Alle som har lest teori om operativsystemer, vil være enige om at Windows bruker en dårlig teknikk til å få ting til å skje samtidig. Hmm! Jeg sier ikke mer om den saken. Kanskje leseren nå begynner å se hvordan brikkene faller på plass. Undertegnede er ikke særlig religiøs av seg, og jeg mener ikke for ramme alvor at Bill Gates er en demon. Men som et tankeeksperiment er det ganske besnærende. Det ville jo forklart en hel del!